Kultur på Jomfruland

22.07.11.

To rustne herrer på Jomfruland

Det skjer mye i Kragerø om sommeren. Ikke minst er det mye aktivitet på kulturfronten med utstillinger, konserter og mye annet spennende. Etter hvert har det blitt en tradisjon å dra på utekonsert på Jomfruland. Under etiketten Under to tårn arrangeres det 5-6 konserter - ja nettopp - under de to fyrtårnene. Den lille scenen står rett nedenfor det gamle, nedlagte tårnet. Et stort telt eller to sørger for ly for eventuelt regn (værgudene vet en aldri hvor en har), og langbord med benker skaper en trivelig og intim stemning og ramme rundt det hele.

Til denne lille scenen kommer mange av våre mest kjære artister, og de kommer igjen år etter år, så det må åpenbart være noe som trekker dem. I 2002 hørte vi på Bjørn Eidsvåg m/band - en kjempefin konsert. I juli 2003 var turen kommet til to relativt kjente rustne herrer - Ole Paus og Jonas Fjeld.

Selvsagt kommer vi sjøveien, og det må jo være i egen båt. Har du ikke den muligheten får du kjøpt billetter inkl. ferge Kragerø - Jomfruland t/r, kontakt Turistkontoret i Kragerø. Ikke noe dårlig alternativ det heller. Men noe av poenget for oss er at konserten inkluderer seilas med egen båt, og så er det jo heller ingen fergeforbindelse mellom Haslumkilen og Jomfruland, da.

Datoen var 22. juli 2003. Vi var 3 par og gode venner som dro fra Haslumkilen ved 18-tiden. Medbrakt har vi godt humør, varme klær, litt å bite i, og noko attåt. Alt ligger til rette for en hyggelig kveld, selv været ser ut til å være på vår side.

Portene åpner kl. 19.00, og vil vil gjerne være der i god tid for å få en fin plass i forhold til scenen. Men det er en større utfordring å finne plass i gjestehavna på Jomfruland, særlig når været er fint. Så derfor starter vi i rimelig tid, trodde vi, hvilket var ved 18-tiden. Turen tar en halvtimes tid, så ved 18.30-tiden ankom vi gjestehavna. Året før var det tidlig nok, ikke akkurat god plass, men ikke verre enn at vi fant en plass uten for mye om og men. Men slik var det ikke denne gang....

Synd det ikke ble tatt noen bilder, men det får tilskrives et noe høyere stressnivå hos skipperen enn han egentlig vil innrømme. Kameraet var dessverre noe av det siste jeg tenkte på der og da. Bildene som vises her er derfor tatt ved andre anledninger, bortsett fra bildet fra selve konserten, da.

Nåvel - vi kom sigende inn mot havna og speidet etter den ledige plassen. Men hvor mye vi enn speidet var det ikke noe å oppdrive. Begge utstikkerne var fylt til randen. Det lå til og med 2-3 båter mot enden av utstikkerne, med anker ute akter og tamp i brygga forut. Det har jeg aldri sett verken før eller siden. Innenfor moloen var det om mulig enda mer fylt opp - alle "båsene" var selvsagt opptatt, langs brygga på nordsida lå båtene dobbelt, og innerst i havna - langs steinmoloen - lå til sammen 5 båter. 3 lekre og blankpolerte trebåter utenpå hverandre - sikkert i følge. Og bak dem to mer ordinære båter.

Gjestehavna på Jomfruland -
bildet er tatt sommeren 2002

Nå var gode råd dyre. Vi skulle jo på konsert, så et sted å legge til måtte vi bare ha. Jeg speidet på nytt langs nordsiden av den nordre ustikkeren. Der var mulighetene størst, mente jeg. Men nei - ikke en plass å oppdrive. Skulle vi legge oss på reden og ta jolla inn? Nei - det fristet ikke å forlate båten helt, uten noe tilsyn, og med usikkerheten mht. om ankeret hadde godt nok feste.

Så det var bare en ting å gjøre. Resolutt la jeg styrbord motor i gir, og seg sakte innover mot åpningen i moloen. Det må jo finnes en løsning, og den som intet våger intet vinner. Det var nok mange som lurte hva jeg hadde fore. Innenfor moloen var det ikke så mye mer enn snuplass for Hannah II. Vel - kanskje litt mer da, men ikke mer enn at jeg der og da var glad for at den sedvanlige kveldsbrisen langt på vei glimret med sitt fravær.

Vi seg innover mot de flotte trebåtene, stoppet litt, og snudde så sakte 90 grader mot sør, slik at vi lå parallelt med trebåtene. Mange var ute og fulgte med og lurte nok på hvordan dette skulle gå. Det gjorde nok våre medbrakte passasjerer også, i hvert fall mannfolkene. For her var det da ikke plass? Eller var det? Vi må legge oss utenpå noen, det skjønte jeg jo før jeg gikk inn ville være den eneste løsningen. Men skulle jeg legge meg utenpå båtrekka langs brygga, eller skulle jeg prøve å kile meg inn bak trebåtene, der det bare lå to båter utenpå hverandre. Eller skulle jeg satse på trebåtene?

Jeg valgte det siste. Vi fendret godt på babord side, en mann akter med båtshake og en på fordekket. Litt lirking med motorene, og vi seg ganske pent og pyntelig sidelengs ned mot den ytterste trebåten. En liten stund virket det som om de ombord var de eneste som ikke bivånet opptrinnet. Kanskje ikke så rart - å ha oss på utsiden var vel ikke det de mest ønsket seg. Men hva skulle vi gjøre, da? Så vi ropte over og spurte pent om vi kunne legge oss utenpå - og svaret var selvsagt ja. De skulle ligge til neste dag, og det passet oss bra. Et tau gjennom pulleren til trebåten akter, tilsvarende forut, med begge tauene festet ombord hos oss. Vi lå greit, men vind kunne raskt blåse oss akterover. Så jeg sprang forut, festet et tau, og kastet det over til en hyggelig båtkollega som var fast i land foran oss, på sydvestsiden av havna. Han gjorde fast og forsikret på spørsmål fra meg at han skulle ligge til neste dag. Et raskt overblikk, og jeg konkluderte med at Hannah II lå trygt for kvelden.

Dette bildet er tatt tidligere i juli, men gi et visst inntrykk av havna. Trebåtene lå bak den nærmeste båten, inntil en steinmolo. Vi la oss utenpå, med baugen mot venstre billedkant, og festet baugen i en båt som lå mot brygga foran oss. Båtene i høyre billedkant viser omtrent hvordan det var langs trebrygga i nord.

Kalesjen fikk være nede, men putene stuvet vi raskt inn i kabinen i tilfelle regn. Fuktig ville de uansett blitt før vi tok fatt på hjemturen pga. doggen, og det kunne være fint å ha tørre puter å sitte på når vi skulle hjem i nattemørket. Så klatret vi så forsiktig vi kunne over trebåtene og inn på land.

Litt etter kl 23.00 var vi tilbake i båthavna. Ikke helt mørkt ennå, men det var ikke lenge til. Og var det fullt i havna da vi forlot Hannah II noen timer tidligere på kvelden, så var det overfylt nå. Hele havna innenfor moloen var rett og slett fylt opp med båter. Kunne du ikke krysse havna tørrskodd så var det i hvert fall ikke mye om å gjøre. Det var mest mindre båter, sikkert fra hyttene rundt omkring. Så her var det bare å være tålmodig og vente på at de som lå utenfor oss kom seg av gårde.

Sakte men sikkert kom horden av folk sigende nedover fra konsertområdet, og en etter en kom båtene seg av gårde. Det var "alle mann på dekk" for de båtene som skulle ligge i havna natta over. Mye action, og det måtte jo alle få med seg - det kunne jo oppstå noen interessante episoder. Dessuten var det så mye aktivitet med stemmer og støy fra båter, at en kunne like godt følge med på hva som skjedde, fremfor å forsøke å overse det. Og er det ikke nettopp slik underholdning vi båtfolk liker, når vi har lagt oss til et sted?

Ikke at vi hadde det så veldig travelt. Men vi skulle nå engang tilbake til Haslumkilen, og etter at det var blitt noenlunde klar bane mente jeg at nå var det på tide å prøve å kommer seg ut. En del båter hadde lagt seg i selve innløpet til den indre havnen. Der er passasjen ikke akkurat veldig bred fra før, med begrenset dybde på begge sider der moloen slutter. Fortsatt var det ganske trangt, men det var ikke noe vind og vi tok det pent og forsiktig.

Vel utenfor satte Hannah II kursen mot Ormeleia og videre mot Haslumkilen. Hun finner nesten veien selv nå, med litt hjelp av vår gode kartplotter (Simrad CP42 Sun view) som er flott både i sol og mørke. Egentlig er det påtakelig hvordan landskapet forandrer seg i mørke, og etter hvert blir det mørkt som i en sekk. Da er det ikke alltid like enkelt å ta igjen de landmerkene en ellers ser så lett. I slike situasjoner er det greit å vite hvilken kurs en skal holde mot Ormeleia etter å ha rundet båken utenfor Djupodden, og å kunne følge "tracket" som er lagret i plotteren fra tidligere turer - slik at en ikke kommer for langt utenfor kurslinjen. Det kan fort straffe seg i Kragerø-skjærgården.

Leden gjennom Ormeleia avmerket med rød strek.
NB! Kun for illustrasjon.
Leden er ikke nøyaktig avmerket og må ikke brukes for seilas.

Og konserten, da? Den glemte jeg nesten. Jo da - absolutt verdt pengene. Riktignok ikke helt på høyde med Bjørn Eidsvåg året før, men det holdt til terningkast 5 i vår interne vurdering. Vi fikk høre en del av de kjente, gamle gode, og en del mindre kjente. Vi koste oss med Tordensky, Sigve, Engler i snøen og mange, mange andre. Litt for mye Jonas Fjeld kanskje og litt for lite Ole Paus, selv om jo Paus står bak melodien til mange av de låtene Jonas Fjeld har hatt mest suksess med.

Vi kommer tilbake neste år. Kanskje blir det også intimkonsert med Ole Paus inne i Kragerø? Paus er jo en ihuga båtmann og drar gjerne på Sørlandsturne med egen båt.

To rustne herrer på scenen -
første nummer er i gang.

PS. Lurer du på når det er konserter i Kragerø denne sommeren og hvem som spiller, så kontakt Turistkontoret i Kragerø. De har oversikt og selger og selger billetter til de fleste arrangementene.

Startside

Dette området ble sist oppdatert 03.05.11.