11.06.10.

Da vi tauet Anastasia inn i Portør havn

Julie hadde rett - det var Anastasia. Vel oppe på siden av dem fikk vi historien. De var på vei nordover, og skulle bare si hei til noen venner som ferierte i ei hytte ved Stølefjorden, da motoren plutselig stoppet. Nå er jo Anastasia ei seilskute, og klarer seg godt uten motor. Men det begynte å bli sent, og Calle likte tydeligvis ikke tanken på å sette seil for å legge seg til for natten. Han trengte også mer tid for å få i gang motoren igjen. Det blåste litt, men ikke mer enn vanlig er i Kragerøskjærgården en ettermiddag om sommeren. Allikevel var det nok til at Anastasia gjorde et par knop bare på riggen.

Vi tilbød oss å hjelpe, og ble enige om å slepe dem inn til Portør. Jeg følte meg ikke svært høy i hatten. Jeg hadde aldri slept en båt før, langt mindre et monster på 60 tonn. Og innseilingen inn til Portør fra Stølefjorden er som mange vil vite ganske trang. Nåvel - det var bare å hoppe i det. Julie ble plassert på et trygt sted, og arbeidshansker ble funnet fram i tilfelle det skulle skje noe med slepetauet. Wenche skulle holde øye med slepet og tauet, jeg kjørte båten.

Vi holdt rundt 3 knop, og det hele så ut til å gå ganske greit. Vel forbi skjærene begynte vi å dreie forsiktig mot Portør. Innerst inne visste jeg vel at med et slikt skip bak oss var det ikke vi men rormannen på Anastasia som bestemte hvilken vei slepet skulle gå. Men så lenge alt gikk bra føltes det som om vi hadde kontroll. Det var da det skjedde. En smule uoppmerksomhet fra begges side - rormannen bak la ikke merke til at jeg begynte en slakk, men allikevel ganske markert sving, og jeg fulgte for dårlig med hva som skjedde bak oss.

Før vi visste ordet av det kjente jeg et sidelengs drag i båten, og et gløtt bakover viste at Anastasia ikke fulgte med i svingen og lå over 30° feil i forhold til vår kurs. Jeg forsøkte å rette opp ved å slakke av og svinge tilbake, men draget i slepetauet var for sterkt til at vi klarte å rette opp båten. Jeg ba Wenche være klar til å kappe slepetauet, samtidig som jeg fikk kontakt med rormannen på Anastasia. Han fikk lagt over roret, og sakte men sikkert kom Anastasia tilbake inn på linje etter oss.

Etter dette fulgte vi nøye med på hva som skjedde bak oss, og jeg tror rormannen skjerpet seg litt ekstra. Vi nærmet oss det nordre innløpet som er både kronglete og trangt. Ikke noe problem til vanlig, men absolutt ikke noe sted å miste kontrollen pga. 60 ustyrlige tonn som drar akterenden din dit det måtte passe seg. Vi reduserte farten litt, men måtte passe på at Anastasia hadde styrefart der vi sakte seg inn i innløpet.

En slik ekvipasje vekker en smule oppsikt, og det hadde samlet seg ganske mange tilskuere på holmene. De fikk sikkert dagens og kanskje sommerens mest spesielle opplevelse der vi kom sigende. Mon tro hva de tenkte om oss, og det lille "dramaet" som like etterpå skulle utspille seg.

Med konsentrasjonen på topp seilte vi rolig inn øst av Portørodden og gikk så midt i leden som det lot seg gjøre. Det hele gikk over all forventning, og snart var vi inne i selve Portør havn. Tiden var inne for å lære hvilket sig det var i Anastasia, og hva en kveldsbris kunne utrette med en slik skute.

Det lureste hadde vel vært at Anastasia droppet anker. Men Calle ønsket å fortøye til den store bøya som ligger litt inn i havnen. Vi hadde stoppet nesten opp, men Anastasia seg videre som om ingen ting hadde skjedd, og jeg skjønte at vi måtte være raske hvis vi skulle ha noen sjanse til å få huket slepetauet i bøya. Jeg ropte til Calle i gummibåten, og ba ham overta tauet og feste det. Han kunne manøvrere langt raskere, lettere komme til bøya, og var dessuten langt mer sjømann enn det vi var.

Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort. Anastasia seg etter hvert forbi bøya, og Calle klarte ikke å få festet tauet i tide. Samtidig hadde Anastasia mistet styrefart og begynte å dreie i vinden. På et øyeblikk hadde den dreiet nesten 180°, og lå med baugen mot øst, samtidig som vinden drev den mot sørøst, dvs. innover mot land. Nå var gode råd dyre. Det hastet å få ombord en sleper igjen. Først prøvde vi med et tau fra akterenden av Anastasia. Men å forsøke å slepe 60 tonn skrått sidelengs mot vinden var ikke spesielt vellykket. Skulle vi kommet noen vei måtte vi i det minste brukt langt mer motorkraft enn hva jeg følte fortøyningsbeslagene kunne tåle. Og noen kontrollert forflytning ville det uansett ikke bli.

Nå måtte det handles, og jeg droppet derfor slepetauet akter og kjørte raskt opp på siden av baugen til Anastasia. Der hev de ut et nytt slepetau som vi raskt fikk festet, og sakte fikk vi så dratt Anastasia i en vid sving nord- og deretter vestover opp mot bøya igjen. Vi holdt så liten fart som mulig, samtidig som Calle fikk kastet ut et mer håndterlig tau til gummibåten. På andre forsøk gikk det greit å huke fast i bøya, og vi kunne la sleperen gå. Snart var Anastasia trygt fortøyd i Portør havn, vi kunne fortsette vår ferd til Haslumkilen, og tilskuerne på alle holmene kunne takke for dagens forestilling.

Neste formiddag stakk vi så vidt innom Portør for å se etter Anastasia. Det var ingen folk om bord, men skuta lå trygt, nå også med ankeret ute. Noe dager senere var de trygt hjemme i Oslo.

Startside

Dette området ble sist oppdatert 02.06.10.