22.07.11.

Konserten gikk som den pleier. God stemning, kjente vitser og historier, fin musikk. Og vi lot oss underholde og sang med. De fleste kunne jo mange av sangene. Så klokken hadde vel så vidt passert midnatt da vi ruslet bryggelangs og ut til Hannah IV som lå på gjestebrygga.

Vi slo på strømmen, startet opp, og fikk på lanterner og litt lys. Riktig så koselig ble det - det er alltid så koselig ved sjøen når det er mørkt, synes jeg, og Hannah IV har en fin og diskret belysning ombord i tillegg til lanternene. Vi kastet loss og ség stille og rolig ut av havnebassenget før vi la oss i rundt 25 knop - en behagelig og uanstrengt marsjfart for en båt som gjør nærmere 40 knop. Selv om det hadde blåst en del tidligere på dagen og det fortsatt sjøet en del ytterst i Kragerøfjorden og rundt Rapentangen, så var det rolig sjø der vi gikk utover indre del av fjorden.

Jeg vet ikke hvorfor, men et stykke ut i fjorden streifet tanken meg - hva om motoren stoppet? Jeg slo tanken fra meg like fort som den kom - det var da ingen grunn til det. Ny båt, alt det tekniske i orden, hvorfor skulle den stoppe? Tanken slapp taket like fort som den kom og vi bare nøt båtturen, natten og fjorden.

Så skjedde det. Som ved et trylleslag ble det helt stille. Så utrolig stille. Ikke noe fusking eller ulyder, ingen napping eller rykking. Hannah IV bare la seg rolig ned i sjøen som om du slo av motoren med en bryter. Dette skjer bare ikke, tenkte jeg, og vridde intuitivt på tenningsnøkkelen. Ingen reaksjon - fullstendig dødt. Jeg skjønte mindre og mindre - vi hadde da strøm. Og diesel. Og ingen instrumenter eller varsellys antydet noe galt. Men motoren var og ble død, hva enn jeg gjorde.

"Hvor er lommelykten?" hørte jeg noen si. Det var sistestyrmannen - nylig påmønstret, med sjørøverprøven og det hele. Lanterner og koselig belysning hjalp lite - her vi lå og drev var det utrolig mørkt. Og jeg måtte innrømme - lommelykten lå ennå hjemme på hytta sammen med drivanker og annet utstyr fra Hannah III som skulle over i nybåten, men som ennå ikke var kommet på plass. VHF hadde vi ikke - tross to tidligere båter med VHF hadde jeg denne gangen tenkt som så mange - VHF trenger vi ikke på en såpass liten båt - mobil holder lenge. Til og med oversikt over telefonnumre til redningsselskapet og redningsskøytene lå fremdeles på kommoden på hytta. Og lite hadde de hjulpet - det var så mørkt at det ikke var mulig å lese noen ting - så lenge lommelykta lå hjemme.

Selv om situasjonen på ingen måte var akutt - det var lite vind og sjø - så kjente jeg godt at dette likte jeg ikke. Jeg var stresset og følte på ingen måte at jeg behersket situasjonen. Om jeg ikke husker feil var dette den sommeren Kystradiostasjonene lanserte sitt felles 120-nr. Men det husket jo ikke jeg der jeg speidet etter andre båter i den ellers så travle Kragerøfjorden. Men ikke en båt å se. Ikke en gang en taxi-båt.

Første beskjed til sistestyrmannen var: "Hent flytevestene under dekk, og ta på deg din." Beskjeden ble utført. Vi tok begge på oss vestene. Men hva gjør vi så?

Det beste jeg kom på i første omgang var å ringe 112 (politiet). Ikke de mest kunnskapsrike når det gjelder båt, og de burde kanskje kjent til 120-nummeret (noe jeg også burde), men det var ganske så ukjent den gang. Jeg foreslo at de forsøkte å få tak i en taxi-båt. Det er mange av disse i Kragerø, og det hadde vært en smal sak for en av disse å taue oss til en passende brygge. Men fjorden var tom, og ikke vet jeg hva og om politiet kontaktet noen - i hvert fall skjedde det ikke noe og vi var selvsagt utålmodige. Politiet kunne jo selvsagt også kontaktet Redningsselskapet, men gjorde heller ikke det. Det falt heller ikke meg inn å gjøre det. I ettertid ser jeg jo at det hadde vært et alternativ og kanskje lurt, men jeg visste jo at nærmeste redningsskøyte lå i Risør, og det ville ta tid for den å komme oss til assistanse. Sannsynligheten var vel liten for at det var en skøyte som tilfeldigvis var nærmere. Om de rutinemessig kontaktet Tjøme radio vet jeg ikke.

Hvor ble det av Dagfinn da? Jeg var både utålmodig og stresset. Hadde jeg tenkt meg om, så visste jeg jo at selv i stor fart ville det ta rundt 20 min fra Haslumkilen hvor Dagfinn lå med båten og inn til Kragerø. Trekk fra rundt 5 min siden vi lå litt lengre ut i fjorden. Men han skulle også komme seg ned i båten, få startet opp, tatt fortøyninger. Og ikke var det gitt at det var mulig å holde maksfart hele veien heller - det hadde jo vært ganske mye sjø rundt Rapentangen tidligere på kvelden etter at det hadde blåst liten kuling fra SV. Så - sett i ettertid var det ikke særlig realistisk å se for seg at han var på plass før etter nærmere en halvtime. Men det innså jeg ikke vi der vi ventet, og ubønnhørlig drev stadig nærmere skjærene.

Det virket som det tok en evighet, men omsider så vi noen lanterner langs land, på vei inn Kragerøfjorden. De må da se oss, tenke jeg, vi hadde jo forklart hvor vi lå, og vi hadde jo alt av lanterner på. Men nei - de fortsatte bare innover langs land på vestsiden av fjorden. Og jeg skjønte hvor vanskelig det er å observere noe nattestid på sjøen. De hadde lanterner på, og det var bare så vidt vi så dem - sikkert fordi vi speidet etter dem og hørte motorlyden. For dem var det tydeligvis ganske umulig å se oss.

Fram med telefonen for å ringe igjen. Godt var det at jeg ennå ikke var klar over at mobilen var i ferd med å gå tom for strøm...... Dagfinn svarte. "Dere har passert oss", sa jeg. "Vi ligger på motsatt side av fjorden, skrått bakover." De stanset, fikk dreid båten og kom omsider mot oss i riktig retning.

Vi var nå i ferd med å drive inn mellom to skjær, med baugen mot disse. Jeg ønsket derfor at Dagfinn skulle sette en sleper akter og trekke oss litt ut av området før vi satte sleper foran. Det ble litt disputt om dette - Dagfinn og Marius mente det var unødvendig, men her ble det jeg som bestemte. I rolig sjø gikk det veldig greit å få satt sleper - Dagfinn hadde faktisk en hanefot ombord som han hadde brukt ved tidligere anledninger.

Vel klar av skjærene flyttet vi sleperen foran, og vi var klar for slepet. Hvor skulle vi så gå? Dagfinn mente vi skulle gå til Haslumkilen, jeg mente det var praktisk å gå til Kragerø - forhandleren måtte tross alt komme og utbedre problemet og da var Kragerø greit, tenkte jeg. Marius holdt på Kiil-Sandtangen - brygger, verksted, i le for vær og vind og grei atkomst. "Haslumkilen er ikke aktuelt", sa Marius. han var myndig i stemmen nå. "Husker du ikke hvor mye sjø det var rundt Rapentangen" sa han, henvendt til faren. "Går vi der ryker slepetauet, og da går det riktig ille." Diskusjonen ble etter hver litt opphetet. Vi hadde klare meninger alle 3, og jeg holdt stadig fast på at Kragerø var veldig greit - det var også kortest. Men både Dagfinn og jeg var overasket, men ikke minst imponert over hvor tydelig Marius var. Han hadde nok lært noe om både dette og hint i Marinen, og gjorde det klart at det bare var ett fornuftig sted å gå - og det til Sandtangen inne i Kiilsfjorden. Etter hvert innså jeg at han nok hadde rett. Haslumkilen var utenkelig. Kragerø var nærmere, men hos Sandtangen ville båten ligge mye tryggere, og det var også mer praktisk å få utført reparasjoner der - vi visste jo ikke hvor alvorlig dette var.

Jeg måtte ta beslutningen, så jeg skar igjennom og ga tydelig beskjed - vi går til Sandtangen. Dermed var det ikke noe mer diskusjon om den saken. Et bra og praktisk valg viste det seg å være. Og et uproblematisk slep noen nautiske mil i nattemørket. Så snart Hannah IV var vel fortøyd ved brygga gikk vi over i Nimbusen, og vi kom oss hjem til Haslumkilen på standsmessig vis.
 

Hvilken lærdom har jeg tatt av dette?

Epilog

Hva var det egentlig som skjedde da motoren stoppet? Svaret var like enkelt som det var skremmende. Dårlig lodding av ledninger bak instrumentbordet kortsluttet en 20A sikring som sitter på tenningslåsen. Dermed var det ikke strøm i sløyfa mellom elektronikkboksen til motoren og tenningsnøkkelen, slik at boksen ikke fikk strøm. Full stopp ble resultatet. Servicemannen som kom fra fra Dockside i Vallø 2-3 dager senere fant ut av dette ganske raskt, og tok seg tid til både å vise og forklare. Han forsikret at nå var alt i sin skjønneste orden og la igjen en ekstra sikring - bare for tilfellets skyld.

Ikke tenkte jeg at jeg skulle få bruk for den sikringen. Og jeg hadde full tillitt til at nå var alt i orden. Det ble skjærgårdsturer, overnattingstur til Fevik, Kragerøturer. Inntil vi noen uker senere skulle ta med båten opp til Son. Datteren til sistestyrmann var reisefølge på turen, mens sistestyrmannen og minstejenta mi tok bilen. Været var fint, med sol og ikke mye vind. Litt akterlig sjø på strekningen rundt Rakke, fra Ranhausen forbi Tvistein og mot klokkebøya og Svenner. Vi hadde passert Tvistein og nærmet oss raskt klokkebøya, med Stavern på babord side. En brøkdel av et sekund kom igjen tanken på motorstopp til meg, men like fort var den borte igjen. Så skjedde det - vi kom over en slak dønning og Hannah IV var på vei nedover neste bølgedal. Så ble det brått helt stille og Hannah IV nærmest stoppet i svevet og la seg til ro.

"På med flytevestene", sa jeg til følget mitt. Jeg visste jo hva som ville skje - i løpet av kort tid gjorde Hannah IV slik alle båter som ligger og driver gjør - hun dreide slik at vi hadde bølgende inn fra siden. Ikke farlig eller skummelt på noe vis, men du verden som det rullet. Da er det greit med vest, for sikkerhets skyld.

Jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Jeg åpnet luken under instrumentpanelet og hentet sikringen som lå i byssa. Det var ganske mange båter utpå - både store og noen mer på vår størrelse. Flere nærmet seg da de så at vi ble liggende uten framdrift - det føltes ganske trygt å ha båter rundt seg. Rullingen gjorde det litt vanskelig å komme til, men jeg fikk omsider krøket meg under stolen og instrumentbordet og lirket ut den gamle sikringen - jo da, den var gått. Den nye kom på plass - og vips - motoren startet som om ingen ting skulle ha skjedd. Jeg vinket til båtene rundt oss for å fortelle at alt var ok, og vi satte igjen kursen for klokkebøya.

Jeg var ganske fornøyd - hadde fikset dette selv. Jeg tenkte jo at jeg trengte flere sikringer, for sikkerhets skyld, og at det fikk jeg skaffe meg når vi var kommet frem. Men å tenke at dette skulle skje igjen krevde mer fantasi enn jeg hadde. Det gikk 5 minutter, så tok sikringen kvelden igjen. Da fikk jeg nok. Nå var jeg bare sint og irritert. Dette gikk ikke an, og det var fullstendig uakseptabelt - uansett hvordan en så på det - å ha en båt som var så upålitelig. Flere båter nærmet seg igjen, men jeg gjorde kort prosess og ringte redningsskøyta i Stavern. De lå i havn, og det tok ikke mange minuttene før jeg kunne se den på vei ut mot oss. Jeg hadde oppgitt posisjonen fra kartplotteren, så det var ganske greit å finne oss.

Folkene i redningsskøyta var profesjonelle. De kom opp på siden av meg, hadde klargjort slepetauet, og ba meg gå foran i båten for å få satt sleper. Til tross for rullingen gikk det veldig greit, og vi var på vei inn til Stavern.

På vei inn ringte jeg Alf hos Dockside. Og jeg kom vel bokstavelig talt gjennom telefonen. Jeg gjorde det ganske klart hva jeg mente om det hele, og han la seg ganske flat - hva annet kunne han gjøre? Det var ingen diskusjon - jeg ga bare beskjed om at båten ble lagt igjen i Stavern med nøkler ombord, og han fikk komme å hente den. Samtidig ville jeg ha en lånebåt, og Hannah IV ville jeg ikke se før han kunne garantere at alt var i orden. Det var greit - Alf hentet Hannah IV dagen etter, og et par dager senere kom de til Son med lånebåt til oss - en Askeladden Z8 som Alf hadde selv. De hører med til historien at den hadde samme motorinstallasjon som Hannah IV....

Askeladden var egentlig en flott båt - vi likte den godt, selv om den manglet walkaround-konseptet som var det jeg hadde falt for. Vi hadde denne båten en drøy uke, og byttet så tilbake. Da hadde de både reparert og testet grundig og daglig, og garanterte at nå var alt i orden.

Og det var det - Hannah IV gikk som en klokke etter dette - både 2008  og 2009-sesongen, inntil hun ble byttet inn i Hannah V våren 2010.
 

Startside

Dette området ble sist oppdatert 26.05.11.