Overtakelse av båten

Underveis bedret været seg, og da vi plukket opp co-skipper og min gode venn Dagfinn ved Hamresanden så det ikke så verst ut. Spenningen var stor da vi nærmet oss Kristiansand havn, ivrig speidende etter "skipet".

I Bergen hadde vi avtalt full service samt montering av noe utstyr. Det manglet mye på at avtalen var oppfylt, men verst var det at kartkassettene til den nye kartplotteren manglet. Vi hadde selvsagt papirkart for hele strekningen, men i dårlig sikt hadde det vært veldig greit også med kartplotter.

1.Etappe, Kristiansand - Portør
Det var ikke akkurat sommervær, snøslapsen lå langs bryggene, det hadde begynt å regne ganske mye, vinden frisknet til, og sikten var blitt ganske dårlig. Det gjorde ikke saken bedre at det hadde blitt en smule vått ombord, og selv om mannskapet var tørre og varme på innsiden, så var ytterklærne ganske våte. Defroster og varmeapparat på fullt kunne ikke hindre at det raskt ble ganske tåkete også på innsiden.

Vi la av gårde. Dagfinn var kjentmann, hadde vært her mange ganger før, og kartet var studert og ruten tegnet inn. Kursen ble satt SSØ over Byfjorden mot lykta på Ledholmen. Derfra skulle vi gå N om Stokken, gjennom Randøysund og over Kvåsefjorden.

Ikke spør meg hvordan eller hvorfor, men av en eller annen grunn dreide vi nordover for tidlig. Fremdeles er jeg usikker på om vi gikk på østsiden av Dvergsnestangen (jeg tror det) eller gjennom sundet vest for Teistholmen. I alle tilfelle havnet vi på nordsiden av Teistholmen og Herøya og tråklet oss østover inntil vi passerte N om lykta på Stokken. Da falt etter hvert brikkene på plass. Skippergata dukket opp foran oss - den er det vanskelig å ta feil av, og vi gikk østover Randøysund og ut Stanggapet for å krysse Kvåsefjorden.

Jeg hadde hørt mye om hvor ille Kvåsefjorden kunne være, og hadde respekt for den. Jeg kjente heller ikke båten, og var derfor litt spent. Vi gikk ut Stanggapet, og det ble etter hvert en del sjø. Men den kom skrått bakfra og viste seg ikke å være noe problem. Vi kunne øke farten og legge oss i plan i knapt 20 knop (båten planer ved ca. 17 knop). Det bekymret meg derfor mer at vi ikke kunne se over fjorden pga. den dårlige sikten. Nå hadde det vært kjekt med kart i plotteren. Men vi hadde kompasskursen klar og styrte etter denne. Vi krysset fjorden raskt, og fikk etter hvert øye på den karakteristiske varden ved innseilingen til Ulvøysund. En sving mot babord etterfulgt av en sving mot styrbord og vi var i idylliske Ulvøysund.

Det var vinter og jeg hadde yterligere en bekymring, nemlig is. Smalt og trangt som det er mange steder i Blindleia antok jeg at det kunne fryse til hvis det ble kaldt nok. Heldigvis gikk det greit. Vi så ett og annet isflak, og i et trangt sund var det såpass mange at det ikke var mulig helt å unngå dem. Men vi tok det pent og forsiktig, så det gikk greit.

Vi la etter hver Blindleia bak oss og fikk Lillesand på babord side. Noen tid til stopp var det ikke, men vi ville ha med oss flere idyller - selv om det var vinter. I ulike havne- og farvannsbeskrivelser hadde jeg lest om Grunnesund, så vi satte kursen dit. Grunt og smalt var det, men vi visste at det var både bredt og dypt nok for oss og kom greit gjennom. Fortsatt var sikten ganske dårlig, selv om det ikke var direkte tåke. Men merkingen var bra, så det gikk greit å komme seg ut mellom skjærene slik at vi kunne svinge nordover Homborsundsleia. På kartet har jeg alltid syntes at det har sett litt ugreit ut ved Homborsund, men da vi kom dit var det helt uproblematisk å finne frem. Videre nordover var leia godt merket og vi fulgte den indre leden i et vær som i hvert fall bedret seg. Vi passerte Hesnesøya og Valøyene, og skipperen var omsider også i kjent farvann, med Fevik til babord og Torungen rett fram.

Vi var på tur, og la veien om Arendal og videre gjennom Tromøysund i stedet for å gå på utsiden. Vanligvis når vi går strekningen Kragerø - Arendal går vi den idylliske indre leia mellom Lyngør og Tromøysund. Men her er det trangt og smalt mange steder, og sikkert lite vanngjennomstrømming. Jeg regnet derfor med at risikoen var stor for at leia ikke var farbar pga. is. Men vi valgte å prøve og satte kursen inn Flostaleia, vest for Flostaøya. Til å begynne med gikk det greit, men på nordsiden av Klokkøya var det stopp. Isen lå som et massivt belte, og fristet ikke med nykjøpt båt. Kanskje var vi heldig som møtte isen så tidlig, det hadde jo vært synd om vi kom langt oppover leia og så allikevel måtte snu.

Vi var raskt tilbake i Tromøysund, gikk ut forbi Bonden, og deretter utaskjærs videre nordover. Vi hadde det ikke direkte travelt, men det var et poeng å være fremme i Portør før det ble mørkt. Vi holdt god fart helt til vi nærmet oss Lyngør. Vi kunne ikke bare seile forbi, så vi svingte NV og inn mellom Askerøya og Lyngøya. Det brakte oss gjennom selve Lyngør og nordover Lyngørgata. Det var like stille og fredelig her som alle andre steder på turen.

Vel ute av Lyngør la vi oss i god marsjfart videre nordover. Dagen var på hell, så det ble ikke tid til å gå innom Risør. I stedet gikk vi utaskjærs med kurs direkte mot Portør. Det var så smått begynt å mørkne da vi nærmet oss innseilingen til Portør. Medet falt på plass - den lille loshytta i høyre del av det store huset foran (begge på babord side av innseilingen), og vi kunne svinge innover mot Portør og gå trygt mellom skjærene som ser ganske ugjestmidle ut når det blåser. Inne i Haslumkilen visste vi at isen lå tykk, så vi la til på gjestebrygga til "Portør Panorama" (tidligere "Himmel og Hav"). Den ligger godt beskyttet for vær og vind og fra land må du vite om den for å finne den. Det syntes vi var greit siden båten skulle ligge uten tilsyn til neste dag.

2. etappe - Portør - Oslo
Søndag 1. april opprant med sol og pent vær. Endelig skulle vi få en tur slik vi hadde drømt om og håpet på. Vi bevilget oss en god frokost før vi kjørte ut til Portør. Vel framme så vi havtåka ligge tykk like utenfor kysten, og den hadde allerede begynt å sige så langt inn at solskinnet var erstattet med gråvær. Slik tåke er ikke uvanlig ytterst i Kragerøskjærgården, men i sommerhalvåret er det ikke så ofte den kryper inn over land.

Men jeg kjente den indre leden svært godt og følte at det var det beste alternativet. Så vi la kursen inn i Stølefjorden i retning Fengsholmen. Tåka var nå så tett at det var lite å se, men farvannet her er greit, og med Fengsholmen etter hvert godt synlig på styrbord side fortsatte vi østover, krysset Kragerøfjorden og gikk inn sundet på nordsiden av Vestre Rauane. Ferden gikk videre mot Korset på Skåtøy. En rett linje bringer deg farlig nær et skjær som riktignok er merket, men staken står et godt stykke på motsatt side av skjæret. En liten bue mot styrbord bringer oss rundt dette, vi passer på å holde oss nordøst for Tviskjærene og kommer trygt frem til Korset på Skåtøy.

På yttersiden av Korset er det et smalt sund som må passeres. Midt i dette ligger en liten holme, og litt øst for den et farlig skjær som ikke er synlig. Passasjen er ganske smal, men holder for mindre båter. I sommerhalvåret er skjæret merket med en privat grå stake, men den var borte nå. Med ett unntak har alle båtene jeg har sett passere her gått mellom holmen og den private staken. Men en gang har jeg sett en taxi-båt passere i sundet vest for holmen. Hannah II er nesten 1 meter bredere en "gammelbåten", så jeg var skeptisk til å gå i den smale delen av sundet. I stedet gikk vi løpet jeg hadde sett taxi-båten følge. Men med disse vet du aldri - 1 meter feil og du kan treffe en grunne. Så Dagfinn måtte fram i baugen for å sjekke farvannet og vi gikk i sakte fart gjennom sundet. Det viste seg å være helt greit - vi målte en minstedybde på 3,5 meter.

Vel forbi Korset fortsatte vi Ormeleia N om Skrata, retning Jomfruland. Med kartplotteren til hjelp kunne vi ganske greit sette kursen mot båken i den sydlige delen av Jomfrulandsrenna. Sikten var like dårlig, så Jomfruland var først synlig da vi nærmet oss båken og gikk inn i Jomfrulandsrenna. Vi gikk rolig nordover renna og fulgte leden på innsiden av Stråholmen og i retning varden på Rødskjær. Vi gikk syd for denne og satte kursen mer eller mindre rett øst med kurs S for Tvistein fyr.

Nå var vi i åpent hav og trengte ikke bekymre oss oss for holmer og skjær. Derimot kunne det være annen skipsfart. Vi krysset tross alt innseilingen til Brevik, og det kunne komme store skip på kryssende kurs. Vi holdt så god utkikk som det var mulig, og holdt en ganske behagelig marsjfart i underkant av 20 knop. Det var en del gammel sjø med bølger på rundt 2 meter skrått bakfra, men det skapte ingen problemer.

Tvistein fyr så vi aldri, men vi passerte fyret i god avstand med kurs videre mot Svenner fyr. Vi rundet "Klokkebøya" SØ av Rakkeboene, og la kursen om mot NØ, med Svenner fyr på styrbord side. Nå måtte det da snart bli slutt på tåka - vi hadde tross alt skimtet sola mot himmelen lenge, men uten at den klarte å trenge gjennom havtåka. Så - på et øyeblikk - var vi ute av tåka, som lå igjen som en vegg bak oss. Verden så plutselig helt annerledes ut, blå himmel og sjøen badet i sol fra skyfri himmel. Det var slik det skulle være.

Vel innenfor Svenner fyr gikk vi østover ved Seiboen, og fulgte leia mot lykta ytterst i Sandefjordsfjorden. Vi rotet litt idet vi skulle gå videre østover mot Tønsberg Tønne, men egentlig er jo merkingen her god. Vel forbi gikk vi inn Tønsbergfjorden på vestsiden av Stauper, Hui og Veierland, før vi svingte østover gjennom Vrengensundet. Vel gjennom la vi kursen nordover og fulgte leden innaskjærs Ø av Nøtterøy, forbi innseilingen til Tønsberg, og videre nordover forbi Slagentangen. Her var det mye mindre sjø, og vi kunne ganske uanstrengt ligge i nærmere 30 knop til tross for at båten bare har KAD 32-motorer.

Idet vi passerte øst for Bastøy så vi et stort tåkeflak foran oss. Vi trodde først det var av ganske begrenset utbredelse, men det varte og rakk uten at vi kom gjennom det. Sikten var på ingen måte så dårlig som den hadde vært lenger syd, men vi ville gjerne se litt på turen. Så vi la om kursen og styrte mot Jeløya og Moss hvor det hadde sett bedre ut. Det viste seg å stemme og da vi nærmet oss Moss fra SV skinte solen igjen. Vi gikk gjennom Mossekanalen og videre Mossesundet til Son, og fulgte leden videre rett nordover mot Drøbak.

Jeg hadde aldri før vært i denne delen av Oslofjorden, og hadde ikke før nå innsett hvor lang den egentlig er med flere lange og kanskje litt kjedelige strekninger. Men Drøbak-sundet er jo idyllisk, og varmt og godt som vi hadde det under kalesjen føltes det nesten som en forsmak på sommeren. Videre nordover fulgte vi vestsiden av Nesodden, og gikk gjennom det smale sundet mellom Nesodden og Steilene, og deretter gjennom Illjernsbukta på innsiden av Illjernet

Fra nordenden av Nesodden gikk vi direkte mot Bygdøy og Dyna fyr, og derfra inn til Kongen, hvor vi hadde avtalt med Norsk Båtsenter at vi skulle få ligge 2-3 uker i påvente av at vi fant en annen plass. 1. april er ikke akkurat høysesong for båtliv, så det var rikelig med plasser på Kongen. Vi fant ingen som kunne hjelpe oss til en av plassene Norsk Båtsenter disponerte, så vi valgte bare en tilfeldig plass og tok sikte på å flytte båten i løpet av et par dager.

Det hadde vært en lang men svært fin og lærerik tur for både Dagfinn og meg. Jeg hadde fått bekreftet at båtkjøpet var en riktig beslutning. Båten fungerte kjempebra, og grunnlaget for en flott båtsesong var lagt.

Det var to slitne men lykkelige "gutter" som gikk i land, og avsluttet en lang dag med middag på Aker Brygge sammen med kone og barn som hadde kjørt bilen hjem og ventet på oss på brygga.