Gjestfrie som de er, ble det som skulle være en sen frokost etter hvert til et dagsbesøk med middag. Klokken var derfor blitt 8 om kvelden før vi la ut fra brygga og startet på siste etappe til Kragerø. Det hadde tidlig begynt å blåse den dagen, og jeg følte en økende bekymring for vinden og den forestående seilasen utenfor Rakke og Tvistein på vei til Jomfruland. Vinden løyer da alltid til kvelden, trøstet jeg meg med, og forsøkte å innbille meg at det blåste litt mindre enn det hadde gjort tidligere på dagen. Så feil skulle jeg ta.

Da vi la ut fra brygga blåste det fortsatt friskt. Hvor mye jeg enn ønsket noe annet, stod flaggene rett ut der vi kjørte sydover Vestfjorden. Her var det ikke noe sjø, men vinden kjentes allikevel godt i båten. Vi la Nøtterøy bak oss, etter hvert også Veierland, og passerte Årøy på styrbord side. Fjorden begynte å bli mer åpen, og med vinden mer eller mindre rett fra syd begynte vi å få en del sjø.

Vi krysset fjorden ved Engelsboen NV for Stauper, og fortsatte i retning Tønsberg Tønne. Nå var bølgene både store og krappe, og det hele ikke så hyggelig lenger. Stadig flere sjøer slo over båten, og vi var ikke forberedt på slikt vær, med kalesjen pakket ned. Vel forbi Tallakshavn innså jeg at dette ikke var noe for oss. Den planlagte vel 2-timers turen ville ta mye lengre tid, det var kveld og ville bli mørkt, og det blåste definitivt for mye for oss.

Feigt eller ikke, i en åpning mellom bølgene gav jeg hardt babord og snudde 180°. Nok var nok. Motsjø og medsjø er to helt forskjellige ting, og i roen som fulgte ble jeg et øyeblikk usikker og lurte på om jeg hadde gitt meg for tidlig. Men en telefon til "båttelefonen" fortalte at det blåst 14 m/s ved Svenner et par timer tidligere. Det var definitivt ikke noe for oss.

Jeg vurderte å gå tilbake til Tønsberg, men vi var jo på tur og en ny nattehavn virket mer forlokkende. Dessuten var jeg opptatt av å kunne komme tidlig av gårde rundt Rakke neste morgen. Valget falt på Havna på Tjøme. Jeg hadde vært der via landeveien for gud vet hvor lenge siden, men aldri med båt. I det hele tatt er jeg lite kjent i Tjøme-området syd for Vrengen. Det ble derfor både kartlesing og studering av "Kysten vår" før jeg fant ut at Havna lå langt syd i Røssesundet, og at Røssesundet var det vestre av de to løpene langs østsiden av Tjøme.

Det var lengre å gå enn jeg trodde, så klokken ble 11 om kvelden før Hannah II lå trygt fortøyd i gjestehavnen ved Rica Havna Hotell. Her som så ofte ellers var opptil flere hyggelige båtfolk på pletten og hjalp til med en tamp. Veldig greit når du kommer uten mannskap og må gjøre alt selv (i løpet av sommeren har Julie blitt både flink og ivrig med tauverk og fendere, så nå har vi god hjelp i henne). "Kan jeg få legge meg" kom det fra Julie, nesten før kalesjen var på plass. Uvante toner fra den kanten, men det hadde vært en lang dag og hun var nok sliten. Dessuten var det litt spennende å ligge i stikkabinen. Far bevilget seg en øl og en avis før også han var klar for køya.

Kart er en ting, virkeligheten noe annet. Farvannet er veldig urent, med mye skjær. Sammen med en del vind skulle de vise seg å gi mye og brytende sjø. Jeg skal ikke påstå at bølgene var så mye over 2 meter, men de var krappe, brøt mye, og kom mer eller mindre rett fra siden etter av vi hadde svingt vestover. Jeg liker meg heller ikke helt under kalesjen. Det gir godt ly, men utsikten blir ganske dårlig, og sittehøyden lav. Alt i alt var dette en betydelig utfordring. Å både skulle manøvrere båten og navigere er ikke enkelt, og jeg priste meg nok en gang lykkelig som hadde den utrolig gode Simrad-plotteren til hjelp. Uten den tror jeg ikke jeg hadde turt å gå strekningen uten i det minste en til å hjelpe til med navigeringen.

Vi stampet sydover fra Røssesundet i motsjø, og la etter hvert kursen vestover. Det var ikke mulig å gå i plan, så vi strevde med å holde 8-10 knop, et fartsområde Hannah II liker seg dårlig i. Men det var det beste vi kunne få til under de rådende forhold. Brytende sjø fra siden var ikke det jeg likte best, men sakte men sikkert fikk vi et visst lag med det. Da de største sjøene nærmet seg styrte jeg mer mot S slik at jeg fikk tatt dem skrått forfra, for deretter å svinge tilbake igjen for å prøve å holde den opprinnelige kursen. Jeg skal ærlig innrømme at dette var tøffere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg tenkte flere ganger på å snu. Men det gikk jo på et vis, og etter at vi hadde passert S av Svarskjær og Knatteboene kom vi ut i renere og dypere farvann. Bølgene ble liksom litt enklere å håndtere. Samtidig så vi etter hvert også andre båter. En seilbåt slet seg ut Tønsbergfjorden i motsjø og passerte etter hvert bak oss, vi så en hurtiggående båt gå nærmere land mellom Tønsberg Tønne og utløpet av Sandefjordsfjorden. Sannelig dukket det også opp en ganske liten båt som føk av gårde i retning Tønsberg Tønne - riktignok i medsjø, men allikevel. Kunne de så kunne vi.

Med sydlig vind kom vi etter hvert i le for Rauer og Svenner. Vi kunne øke farten og legge oss i plan i rundt 20 knop. Vi fulgte skipsleia mot Seiboen, og la om kursen sydvestover mot Klokkebøya som markerer yttergrensen av Rakkeboene. På styrbord side så vi mange seilbåter komme utover fra Stavern - alle på vei østover/nordover. Lenger mot vest så vi redningsskøyta gå gjennom Rakkeboene. Nok en gang tenkte jeg at én gang skulle vi bli med Redningsselskapets eskortetjeneste fra Stavern til Jomfruland, sette på "track-funksjonen" på plotteren og på den måte få gått opp leden gjennom Rakkeboene.

På vei utover mot klokkebøya fikk vi vinden omtrent rett imot igjen, og sjøene ble krappere. Vi måtte ut av plan igjen, men forøkte å holde oppunder 10 knop. Det gikk egentlig greit, om enn litt sakte. Omsider dukket Klokkebøya opp, og vi kunne dreie mot VSV i retning Tvistein fyr. Det betydde bølgene nesten rett fra siden igjen, hvilket bekymret meg lit. Det var vanskelig å holde helt riktig kurs, så resultatet ble en bue litt lenger syd enn den planlagte kurslinjen.

Mens vi stampet oss frem tenkte jeg - det må da være mulig å finne en bedre hastighet hvor båten går bedre i sjøen, samtidig som vi kom raskere frem. Men 17-18 knop (planingsfart) ble for mye, i hvert fall var det lite behagelig. Vi får eksperimentere litt tenkte jeg. Drevene var allerede trimmet helt inn for å holde baugen nede. Men hva hvis jeg også brukte trimflapsene på samme måte, og ikke bare til å balansere båten? Som sagt, så gjort. Trimflapsene kom ned og jeg ga mer gass. Og hvilken virkning! Hannah II planet i 14 knop med rundt 2.500 RPM. Men ikke bare det. Til tross for at hun planet lå hun forholdsvis dypt i sjøen, noe som ga en svært stabil og behagelig seilas. Virkelig en nyttig lærdom.

Nå gikk det greit videre mot Tvistein, og deretter kunne vi sette kursen mer eller mindre rett vest. Med vår nyvunne kunnskap gikk milene mye raskere unna, og det var langt lettere å håndtere sidesjøen.

Nå hadde roen senket seg, og jeg så at utenfor kalesjen var det en flott solskinnsdag. Julie hadde lenge vært stille og smådøset. Hun var vel trøtt, tenkte jeg. Men plutselig kom det: Pappa, jeg har vondt i magen. Det hadde jeg hørt før på utallige bilturer til Kragerø, så jeg visste hva det innebar. Det var varmt og lite lufting under kalesjen, og hun var nok blitt en smule sjøsyk. Tanken på å vaske alle krinkelkroker fristet ikke, så jeg sa: "Gå ned til bøttekottet og ta ut vaskebøtta - tøm den, og sett alle vaskesakene tilbake i kottet, og kom tilbake." For en gangs skyld var det ikke noen protester, og Julie tømte møysommelig bøtta, satte alt inn i skapet igjen, og kom og satt seg.

Jeg får prøve å aktivisere henne litt, tenkte jeg. Vi begynte å snakke sammen - det var ikke så langt igjen til vi var i le for Jomfruland, sa jeg. Etter hvert hadde det dukket opp flere båter, som vi kunne speide etter og kommentere, og så "konkurrerte" vi om hvem som først kunne få øye på de to grønne stakene N om Ranhausen, på vei inn mot varden på Rødskjær. Men litt hjelp så Julie først den ene, og så den andre på god avstand, og før vi visste ordet av det var sjøsyken glemt.

På vei inn mot varden på Rødskjær danner Stråholmen og skjærene NØ for denne le for sønnavinden, og vi kan øke farten til normal marsjfart. Når vi i 25 knop svinger sydover mot Jomfrulandsrenna er sjøen stille, og solen steker midt imot fra skyfri himmel. Kalesjen må ned, er Julie og jeg enige om. Så ved den grønne staken NV av Tårnbrygga (gjestehavna på Jomfruland) legger vi bi. Akterkalesjen kommer av og vi får oss en liten overraskelse. Vel skinner solen, men vinden er ganske så kald, og det blåser "hatter og høy". Det som så ut som en varm og deilig sommerdag var riktignok solfylt, men temperaturen noe helt annet enn vi hadde forestilt oss. Så akterkalesjen pakkes ned, mens forkalesjen blir stående - som en hardtop.

I det vi kjører videre klarer vi i forfjamselsen å gå på feil side av den grønne staken V av Beverskjæra på vei videre sydover Jomfrulandsrenna. Ganske utrolig siden vi har gått her jevnlig i 7 sesonger. Men heldigvis er det bare en 3m-grunne rett innenfor, og det er ikke noe problem for oss.

Det er juli og sommerferie, og på brygga er det mange venner og kjente som tar imot. Julie og pappas lille båtferie ble ganske annerledes enn vi hadde forestilt oss, men både hyggelig, koselig og ikke minst lærerik. Noen grenser var flyttet, og jeg hadde lært mye om håndtering av båten i vind og sjøgang.