Det var midt i juli og sommeren var kommet til Sørlandet. Som så ofte ellers falt det sammen med at jeg måtte inn til Oslo og jobbe noen dager, så søndag kveld satt jeg på bussen på vei til Oslo. Planen var å jobbe i 3 dager. Så skulle Wenche og Julie komme etter, for torsdag skulle vi kjøre til Ålesund for å feire min eldste datters bryllup.
Jeg skal innrømme at jobbmotivasjonen ikke akkurat var på topp, men det var ingen vei utenom. Heldigvis fikk vi jobben unna raskere enn forventet, så tirsdag ettermiddag satt jeg på bussen til Kragerø igjen. Galskap? Ja, men jeg kunne ikke gå glipp av en fin dag på sjøen før vi satte kursen mot Ålesund.
| Onsdag opprant med sol fra skyfri himmel og knapt et vindpust. Vi satte kursen sydover mot Risør og ville forsøke oss inn Nordfjorden, fjordarmen nord for Risør inn mot Søndeled. Til tross for utallige turer både til og forbi Risør hadde det aldri blitt til at vi gikk inn nord av Barmen. Men etter å ha lest om flere dine uthavner der ville vi gjøre et forsøk, tenkte vi. |
Nordfjorden N av Risør, |
| Vi gikk sakte innover fjorden og sjekket ut vikene vi fant - Kjødvika, Sivik (er det det den heter), og lengre inn - Håvik og Narvika. De første er ganske åpne, så vi fortsatte. Narvika hadde jeg lest om i en havnebok, og den virket litt spennende med en ganske trang innseiling. Vi gikk inn i bukta og så oss litt om - greit nok, men kanskje litt mørkt? Og i hvert fall ikke det ideelle stedet en slik varm og stille dag, syntes vi. |
Narvika, sett innenfra mot innløpet og |
Vi gikk videre innover, men ved Søndeledfjorden, lengst NV av Barmen snudde vi. Vi måtte ha mer luft. Dette var åpenbart ikke dagen for å utforske "innlandsfjorder" - det fikk vi ha tilgode en annen dag. Så vi satte kursen utover mot kysten igjen. Siden det allerede var et stykke på dag siktet vi oss inn mot Perleporten, ganske langt ute i Risørkjærgården. Der var vi kjent, og vi visste at vi ville få en fin dag, samtidig som det var ganske kort vei hjem til hytta. Vi skulle tross alt kjøre til Oslo samme kveld.
Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at vi så akkurat denne bukta. Om vi gikk nærmere land på sydsiden enn vi vanligvis pleier, eller kanskje var det fordi vi kom fra en annen vinkel enn vi vanligvis gjør - på vei nordover fra Risør. Eller kanskje vi bare så oss litt mer rundt omkring, og derfor fikk øye på noen båter som lå i en idyllisk bukt vi ikke hadde vært i før. Det så ut som om båtene lå mot en brygge, så det burde være enkelt å legge til.
| Vi bråbestemte oss og svingte inn mot bukta. Plutselig ble vi var en Scand 27 som nærmet seg bak oss i god fart. Han er nok bedre kjent enn oss tenkte jeg, og slakket godt av og vinket han forbi. Det var allerede var under 2m dypt, og innover i bukta så det ganske grunt ut. Men ifølge kartet skulle det være mulig å gå inn, og båtene ved det som skulle vise seg å være en riktig fin brygge var jo et godt bevis på det. Så vi fulgte sakte etter, i en vid bue inn mot brygga. |
Den røde streken viset innseilingen til brygga |
Det var god plass ved brygga, så alt lå til rette for en grei tillegging. Scand'en som passerte oss var allerede på plass, og alle lå med dregg ute akter og baugen fast i brygga. Men grunt var det, og jeg brukte kanskje litt mye av min oppmerksomhet til å følge med på dybden. Men med etter hvert halvmeteren under kjølen syntes jeg det var all grunn til det.
Resultatet ble at vi kom litt for langt inn i bukta før kursen ble satt mot brygga. Ikke så mye at det gjorde noe, men vinkelen i forhold til de andre båtene ble litt feil. I tillegg var jeg litt sent ute med å slippe dreggen akter. Ikke noe krise der og da, men sterkt medvirkende til hva som skulle skje senere. Trolig var det ingen som la merke til disse små detaljene. Vi kom greit inn til brygga, og med en tamp i nabobåten (Scand'en) på styrbord side lå vi fint, selv om dreggen akter lå litt for mye rett ut, og derfor ikke ga oss det lille draget opp mot vinden som vi burde hatt.
| Ikke lenge etterpå kom en Saga 27 inn mot brygga. Selvsagt ordnet vi plass, og etter å ha funnet ut at det var veldig grunt ved den innerste (venstre) delen av brygga (så grunt at Sagaen satt fast et par ganger) fikk vi plassert han på vår babord side. Jeg stusset litt da jeg så det blå ankertauet hans flyte i vannskorpa et stykke bakover fra båten, og tenkte: Dette er da ikke noe ordentlig ankertau - de skal jo synke. Her må vi være forsiktige når vi skal dra. |
Hannah II trygt ved brygga, Saga'en bak |
Som sagt så gjort. Etter noen deilige og solfylte ettermiddagstimer hvor vi tilbrakte like mye av tiden i sjøen som i båten og på land, var det tid for å komme oss av gårde. Jeg visste at det var grunt. Jeg visste at dreggen vår ikke lå så langt ut og så mye opp mot vinden som jeg kunne ønske (i forhold til dreggtauet til Saga'en), og jeg visste at dreggtauet til Saga'en ikke var noe ordentlig dreggtau, men fløt i vannskorpa et godt stykke utover.
Så derfor var jeg ekstra påpasselig, trodde jeg, der jeg dro Hannah II ut på dreggen, slik jeg pleier. I ettertid er det lett å se at jeg burde gjort mye annerledes. For eksempel holdt en tamp i Scand'en på styrbord side, og kanskje fått folkene i Sealine'nen bortenfor der igjen til å trekke baugen vår litt utover og opp i vinden. Eller kanskje bedt han i Saga'en gå ut og ta opp dreggen, for så å gå inn igjen på vår plass. Men jeg skulle jo klare meg selv, syntes det var for galt å be Saga'en flytte dreggen, og trodde jo egentlig at vi var kommet langt nok ut da vi seg over og forbi (trodde jeg) dreggtauet til Saga'en.
For sikkerhets skyld snudde jeg båten opp i vinden med baugpropellen. Vi er sikkert klar av dreggtauet til Sagaen nå, tenkte jeg, og ga babord motor en kort "kakk" i gir samtidig som jeg hadde fullt rorutslag til styrbord. "Kadunk" - en litt dump, metallisk lyd hørtes, og babord motor stod i syv stein. Jeg skjønte ikke først hva som hadde skjedd, men da eieren av Saga'en som hadde bivånet det hele sa at jeg nok hadde fått dreggtauet i propellen, skjønte jeg med en gang at det var nettopp det som hadde skjedd.
Nå skjedde ting fort. Vinden stod innover i bukta hvor det raskt ble grunnere, og båten begynte sakte å dreie. Jeg sprang fram på dekk, ropte til Øyvind i Scand'en og kastet landtauet som fortsatt lå på fordekket til ham. Dermed hadde vi raskt sikret båten fra å drive mot land. Så hørte jeg et plask, og så Per komme svømmende(!) fra sin Sealine for å hjelpe. Et minutt senere var Øyvind på plass med gummibåt.
| Per var fritidsdykker, viste det seg, og var raskt nede for å sjekke propellen. Det var ikke tauet, men faktisk kjettingen som utgjorde den nederste delen av dreggtauet til Saga'en som hadde gått i propellen. Og dratt seg skikkelig fast mellom de to propellene i duoprop-drevet. Nå var gode råd dyre. Det lille jeg hadde av verktøy hjalp lite (senere ble Biltema avlagt et lite besøk, og nå er jeg i hvert fall litt bedre utrustet for påkommende hendelser) og jeg så for meg at denne gang var det kanskje min tur til å få litt praktisk hjelp igjen for mitt mangeårige medlemskap i Kystpatruljen. Men mine gode hjelpere var ikke tapt bak en vogn. Øyvind i Scand'en rodde tilbake til båten og stupte ned i "kjelleren". Opp kom verktøykasse og diverse verktøy, så bar det tilbake til oss igjen. |
Per er på plass - de første spede forsøk på å få løs kjettingen |
| Pågangsmotet var det ikke noe i veien med, men resultatene uteble. Mer verktøy trengtes. En ny tur ned i Scand'en og yterligere en verktøykasse kom opp..... Men - kjettingen satt som støpt. Vi løsner propellen, sa Per. Får vi en liten klaring mellom propellene får vi sikkert løs kjettingen. Men enn hvor mye vi slet, så var vi ikke kar om å få løsnet propellen. |
Min gode hjelper Øyvindi Scand'en |
| Redningsskøyta neste, tenkte jeg, og var klar for å kalle den opp på VHFen. Vi skulle tross alt til Oslo før kvelden var omme, og mye skulle ordnes før vi kunne sette oss i bilen. Da kom ideen - en siste løsning: Kjettingen ble strammet med giret forover. Satte vi motoren i revers ville kanskje kjettingen løsne så mye at vi fikk den ut av klemma mellom propellene. Jeg var litt skeptisk, men tenkte at det fikk stå til. Først litt verktøy igjen, og Per fikk etter litt strev løsnet selve ankeret fra kjettingen. Per trakk seg unna propellen, jeg startet babord motor. Jeg håper dette ikke gjør vondt verre, tenkte jeg og kakket motoren så vidt i revers omtrent samtidig som jeg satte den i fri igjen. Jeg syntes jeg var rask, men på brøkdelen av et sekund stod motoren i syv stein igjen. |
Gode råd er dyre. Hva gjør vi nå? |
Hadde det gjort susen? Per var raskt nede - jo da, kjettingen hadde løsnet litt. Litt lirking og bending og kjettingen var løs. Hva med propellen - hadde den overlevd mishandlingen? Første rapport var alarmerende - den hadde nok fått seg noen hakk. Jeg tenkte det verste - en ubalansert propell kan gjøre mye skade på en motor, og veien hjem på styrbord motor ville bli lang, selv om vi ville ha hydraulikk til styring.
Ny sjekk. Falsk alarm, dette så ikke så verst ut allikevel. Faktisk var det vanskelig å si om det i det hele tatt var noen skade av betydning. Et lettelsens sukk gikk gjennom meg, og jeg begynte å oppta personalia på mine gode hjelpere. De skjønte ikke helt hvorfor, men jeg var klar - dette fortjente minst en god flaske rødvin på hver, i tillegg til evig takknemlighet. Og rødvin hadde jeg dessverre ikke ombord. Men det ville de ikke høre snakk om. "Klart man hjelper andre båtfolk med problemer - det skulle bare mangle. Neste gang kan det være vi som trenger hjelp" var omkvedet.
Jeg noterte meg i den minste navn og båt. Per (dykkeren) var fra Oslo og hadde en Sealine Statesman (tror jeg det var) som het "Kristine II", mens Øyvind var fra Horten og hadde en Scand 27 av litt eldre modell som het M/B Tove.
Tusen takk for hjelpen begge to. Vi er dere evig takknemlig. Neste gang jeg treffer dere skal rødvinen ligge klar.
Dette området ble sist oppdatert 08.04.08.